LOOP sorterer tankene

Det grønne teltet på Dal skog

Illustrasjon: Harry Potter, Hedwig Owl av SubjectArt

Her om dagen sukket jeg tungt og tok fatt på en lenge etterlengtet opprydning i avdelingen for kasserte esker og nedstøvete plastikkposer. Etter å ha fylt bilen, bar det opp til ØRAS på Dal skog. Jeg tok med meg eldstemann som sjauer. Sola skinte igjen etter et lite opphold siden tidenes varmeste juli her til lands. Jeg hadde nettopp lest at mai og juni var de varmeste månedene noensinne globalt sett. Sånn sett var det med mer enn et snev av dårlig samvittighet at jeg tittet i speilet og gremmet meg over synet av gammelt skrot. Så godt som alt vi moderne mennesker gjør og ikke minst kjøper, er med på å pøse CO2 ut i atmosfæren.

Da jeg svingte inn på gjenvinningsstasjonen, var vi langt fra alene om å skulle kvitte oss med avlagte ting. Selv om det var midt på dagen, midt i uka, var det kø rundt konteinerne. Det er tross alt et godt tegn at vi er mange som vil gjenvinne, tenkte jeg og nikket mot det effektive anlegget.

- Før var det bare en diger, stinkende søppeldynge her, fortalte jeg sønnen min.
Han så forskrekket på meg og ristet på hodet over fortidens uvitenhet.
- Det var sånn på den tiden, forklarte jeg. – Heldigvis er det annerledes nå.

Men vi har mer søppel i våre dager, kunne jeg ha lagt til. Mye mer. Og tankene vandret til en artikkel jeg leste for litt siden. Om de enorme hullene som dukket opp på Sibirs tundra i sommer. Man tror man vet årsaken: eksplosjon av metan, som pga den globale oppvarmingen tiner nede i permafrosten. Det er en meget dårlig nyhet, for å si det mildt. Metan er nemlig over 20 ganger mer klimafiendtlig enn CO2, og var hovedårsaken til den nest siste masseutryddelsen på jorda, for 200 millioner år siden! Samtidig oppdaget forskere at det utenfor Sibir nå syder og bobler metan i sjøen. Som en svensk forsker skrev på Twitter: Tiner bare små mengder av metanen som befinner seg på den arktiske havbunnen, er vi ”fucked!” Sitat slutt.

Vi begynte å lempe skrotet ut av bilen. Men snart ble vi begge stille. ”Skrotet” var nemlig fullt av gamle minner. Et stellebord som begge guttene brukte, ei tavle som de skrev sine første ord på, og ikke minst tre store esker med gamle leker. Det var som om det gikk av små fyrverkeriraketter i sjela mi ved minnene som synet frambrakte. Junior hadde det ikke noe lettere.

Mens vi sto der, kom en hyggelig ansatt bort til oss for å hjelpe til med sorteringen.
- Det er ille å kaste fullt brukbare leker, sa jeg. – Det skulle ha vært et sted hvor vi kunne ha gitt dem bort.

Da forklarte mannen at det hadde de jo, der borte. Han pekte mot et grønt telt ved inngangen. Både junior og jeg lyste opp. Vi sorterte ut de brukbare lekene, som viste seg å være foruroligende mange, og kjørte opp til teltet. Der sto det møbler og bøker og sykler og annet, mye så nesten ubrukt ut. Og mens vi la lekene på plass i hyllene, kom ei gammel dame bort til oss.

- Jeg har sju oldebarn, forklarte dama mens hun plukket opp en brannbil og en ridderborg. Junior og jeg så på hverandre og smilte. Lekene skulle få nye eiere; små barn som ville sette like stor pris på dem som mine egne hadde gjort.

Et lenger liv for tingene våre. Det er én bit i det store, kompliserte puslespillet vi må løse for at klimaet ikke skal legge framtiden i grus for våre håpefulle.

Dette blir ikke vår siste tur til det grønne teltet på Dal skog!

- Sigbjørn Mostue


Dette innlegget ble først publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad, 30/08/14

 

 

Har du noe å si?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>