LOOP sorterer tankene

Eksotisk søppelsafari

Det var en vårkveld på en av hovedstadens perler, nemlig Kampen Bisto. I løpet av kveldens senere timer får jeg en invitasjon av min gode venninne som jeg ikke kan takke nei til. Vi har vært på eventyr før. Det høres rett og slett eksotisk ut i mine ører. En guidet omvisning på Haraldrud – anlegget som tar for seg avfallshåndtering i Oslo. Jippi, jeg skal på søppelsafari!

Jeg føler meg heldig. Jeg har noen gode venner. I tillegg til å være flotte personer sånn generelt, så er det flere av dem som også er over gjennomsnittet engasjerte mennesker, blant annet i miljø-spørsmål. En av dem er Gitte Grønner, som om dagen skriver master om avfallshåndtering.

En vakker vårdag reiser vi til Haraldrud. Jeg føler meg nesten litt V.I.P. Vi er kun fem stykker som har satt av nærmere to timer til å øke kunnskapen om alt som havner i søppeldunken vår. Linda Thorsteinsen fra Renovasjonsetaten (REN) og Christin Børud fra Energigjenvinningsetaten (EGE) introduserer oss til situasjonen i Oslo. Det første jeg lærer er at vi ikke kaller det søppel lenger. Søppel har jo ingen verdi. Det var det vi sa før. Nå sier vi avfall, og grunnen til det er at søpla i dag er blitt til ressurser vi kan utnytte videre. Jeg korrigerer meg selv, jeg skal altså snart ut i felten å være med på «AVFALLSSAFARI»!

Foto: Miriam Andrea Jøms

Vi blir foret med litt fakta. Visste du at hver innbygger i hovedstaden produserer 360 kg husholdningsavfall per år? Hjelpes, det er svimlende spør du meg! Og hvordan står det til med resirkuleringen da? Vel, mye havner der det skal. Og vi blir flinkere og flinkere til å resirkulere, men visste du at vi kun materialgjenvinner 37 % av hva vi kan i Oslo i dag? Forbedringspotensial, med andre ord. Har du noen gang tenkt at det ikke nytter? Vel, et bananskall, ene og alene, kan forflytte en bil hele 96 meter! Og husk for all del dobbel knute på alle posene, både de til matavfall, de til plast, og de vanlige!

Jeg skal ikke avsløre alle de spennende fakta som Linda og Christin bød på. Det blir liksom litt som å fortelle slutten på en film andre ikke har sett.

Snart forlater vi leiren for å dra på safari og oppleve «the real thing». Det er lett å la seg rive med når man er en entusiastisk person. Jeg føler meg som en unge, som har fått lov til å være med på noe ikke alle andre får lov til. Vi får vester og hjelmer, og legger i vei.

Første stopp er «Avfallsbunkeren». Den er massiv og jobber konstant, 24/7. 35 meter lang, 15 meter dyp, 8000 m3. Jeg føler meg liten, idet grabben svinger mot oss. Den har en kapasitet på å løfte 4 tonn med avfall. Det er et lastebillass. Fascinasjonen er stor, jeg knipser i vei. 2000 tonn søppel ligger konstant her og venter på sin ferd inn i forbrenningsovnen som holder 1000 graders varme. Bortsett fra noe god gammeldags søppelbil-lukt, så kunne jeg stått der hele dagen. Men vi skulle videre.

Foto: Miriam Andrea Jøms

Om du trodde avfallet ditt hadde vært på sitt livs eventyr på vei hjem til deg fra butikken, så tok du feil. Vi passerer en lang sjakt, med metallplanker, som rister posene fra hverandre. De kan tross alt ikke ligge i en haug om de skal bli skikkelig sortert!

Brått får jeg assossiasjoner til en julenissefabrikk. Det skjer 120 ting på en gang når vi kommer inn i selve avfallsanlegget. Avfallsposer på vei til forskjellige destinasjoner. De passerer hverandre på kryss og tvers. Det er utrolig fascinerende. Med en ansatt foran og en bak, føler jeg meg godt ivaretatt i det enorme lokalet.

Opp et par trapper og vi får kikke inn i «Forsorteringstrinnet». Denne gigantiske maskinen forsorterer avfallet mekanisk. For store gjenstander sklir rett av og videre til avfallsbunkeren for forbrenning. Det samme skjer med poser som revner eller åpner seg. Ergo alltid dobbelknute, folkens! De posene som er «innafor» faller ned på neste bånd, som tar de til det optiske sorteringsanlegget.

Foto: Miriam Andrea Jøms

Det hele er kjempegøy. Det er ikke bare jeg som er V.I.P her, det er jammen de grønne og blå posene også! Etter diverse runder på anlegget, kommer det nå en og en pose i rasene fart på båndet for optisk utsortering. Det vil si at optiske lesere er stilt inn på blå og grønne fargekoder. Dette er trolig verdens største! De grønne posene blir slått ut av mekaniske armer når de passerer de to første leserne. Den neste leseren reagerer på de blå posene og slår de ut til siden i en rasende fart, så de havner på rett bånd for videre resirkulering. Den siste leseren slår ut både de grønne og blå posene, som på mystisk vis enda ikke skulle være slått ut. Lesernøyaktigheten er på hele 98%.

Matavfallet blir til biogass og biogjødsel her i Norge, og plasten sendes til Tyskland for resirkulering. 80% av plastavfallet sendes med godstog, slik at miljøregnskapet fortsatt er positivt! Vi tar en titt på restavfallet etter at det er forbrent, det er stort sett bare aske igjen. Ute begynner vårsolen å senke seg. Vi passerer et stort banner på vei tilbake, som takker for at vi kildesorterer.

Foto: Miriam Andrea Jøms

Før vi forlater Haraldrud får vi se at avfall også kan brukes til kunst, og hver og en av oss får et fint handlenett fra LOOP. Det er fylt med informasjon om hva man kan gjøre med avfall som batterier, lyspærer og hårsprayflasker, for dette skal nemlig ikke i noen av posene som ender opp på Haraldrud! Hvor skal det da? Vel, ta en titt på LOOP sine hjemmesider, den som leter, skal finne svar!

Miriam Andrea Jøms

Har du noe å si?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>