LOOP sorterer tankene

Det grønne teltet på Dal skog

Illustrasjon: Harry Potter, Hedwig Owl av SubjectArt

Her om dagen sukket jeg tungt og tok fatt på en lenge etterlengtet opprydning i avdelingen for kasserte esker og nedstøvete plastikkposer. Etter å ha fylt bilen, bar det opp til ØRAS på Dal skog. Jeg tok med meg eldstemann som sjauer. Sola skinte igjen etter et lite opphold siden tidenes varmeste juli her til lands. Jeg hadde nettopp lest at mai og juni var de varmeste månedene noensinne globalt sett. Sånn sett var det med mer enn et snev av dårlig samvittighet at jeg tittet i speilet og gremmet meg over synet av gammelt skrot. Så godt som alt vi moderne mennesker gjør og ikke minst kjøper, er med på å pøse CO2 ut i atmosfæren.

Da jeg svingte inn på gjenvinningsstasjonen, var vi langt fra alene om å skulle kvitte oss med avlagte ting. Selv om det var midt på dagen, midt i uka, var det kø rundt konteinerne. Det er tross alt et godt tegn at vi er mange som vil gjenvinne, tenkte jeg og nikket mot det effektive anlegget.

- Før var det bare en diger, stinkende søppeldynge her, fortalte jeg sønnen min.
Han så forskrekket på meg og ristet på hodet over fortidens uvitenhet.
- Det var sånn på den tiden, forklarte jeg. – Heldigvis er det annerledes nå.

Men vi har mer søppel i våre dager, kunne jeg ha lagt til. Mye mer. Og tankene vandret til en artikkel jeg leste for litt siden. Om de enorme hullene som dukket opp på Sibirs tundra i sommer. Man tror man vet årsaken: eksplosjon av metan, som pga den globale oppvarmingen tiner nede i permafrosten. Det er en meget dårlig nyhet, for å si det mildt. Metan er nemlig over 20 ganger mer klimafiendtlig enn CO2, og var hovedårsaken til den nest siste masseutryddelsen på jorda, for 200 millioner år siden! Samtidig oppdaget forskere at det utenfor Sibir nå syder og bobler metan i sjøen. Som en svensk forsker skrev på Twitter: Tiner bare små mengder av metanen som befinner seg på den arktiske havbunnen, er vi ”fucked!” Sitat slutt.

Vi begynte å lempe skrotet ut av bilen. Men snart ble vi begge stille. ”Skrotet” var nemlig fullt av gamle minner. Et stellebord som begge guttene brukte, ei tavle som de skrev sine første ord på, og ikke minst tre store esker med gamle leker. Det var som om det gikk av små fyrverkeriraketter i sjela mi ved minnene som synet frambrakte. Junior hadde det ikke noe lettere.

Mens vi sto der, kom en hyggelig ansatt bort til oss for å hjelpe til med sorteringen.
- Det er ille å kaste fullt brukbare leker, sa jeg. – Det skulle ha vært et sted hvor vi kunne ha gitt dem bort.

Da forklarte mannen at det hadde de jo, der borte. Han pekte mot et grønt telt ved inngangen. Både junior og jeg lyste opp. Vi sorterte ut de brukbare lekene, som viste seg å være foruroligende mange, og kjørte opp til teltet. Der sto det møbler og bøker og sykler og annet, mye så nesten ubrukt ut. Og mens vi la lekene på plass i hyllene, kom ei gammel dame bort til oss.

- Jeg har sju oldebarn, forklarte dama mens hun plukket opp en brannbil og en ridderborg. Junior og jeg så på hverandre og smilte. Lekene skulle få nye eiere; små barn som ville sette like stor pris på dem som mine egne hadde gjort.

Et lenger liv for tingene våre. Det er én bit i det store, kompliserte puslespillet vi må løse for at klimaet ikke skal legge framtiden i grus for våre håpefulle.

Dette blir ikke vår siste tur til det grønne teltet på Dal skog!

- Sigbjørn Mostue


Dette innlegget ble først publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad, 30/08/14

 

 

Diskuter denne saken

Eksotisk søppelsafari

Det var en vårkveld på en av hovedstadens perler, nemlig Kampen Bisto. I løpet av kveldens senere timer får jeg en invitasjon av min gode venninne som jeg ikke kan takke nei til. Vi har vært på eventyr før. Det høres rett og slett eksotisk ut i mine ører. En guidet omvisning på Haraldrud – anlegget som tar for seg avfallshåndtering i Oslo. Jippi, jeg skal på søppelsafari!

Jeg føler meg heldig. Jeg har noen gode venner. I tillegg til å være flotte personer sånn generelt, så er det flere av dem som også er over gjennomsnittet engasjerte mennesker, blant annet i miljø-spørsmål. En av dem er Gitte Grønner, som om dagen skriver master om avfallshåndtering.

En vakker vårdag reiser vi til Haraldrud. Jeg føler meg nesten litt V.I.P. Vi er kun fem stykker som har satt av nærmere to timer til å øke kunnskapen om alt som havner i søppeldunken vår. Linda Thorsteinsen fra Renovasjonsetaten (REN) og Christin Børud fra Energigjenvinningsetaten (EGE) introduserer oss til situasjonen i Oslo. Det første jeg lærer er at vi ikke kaller det søppel lenger. Søppel har jo ingen verdi. Det var det vi sa før. Nå sier vi avfall, og grunnen til det er at søpla i dag er blitt til ressurser vi kan utnytte videre. Jeg korrigerer meg selv, jeg skal altså snart ut i felten å være med på «AVFALLSSAFARI»!

Foto: Miriam Andrea Jøms

Vi blir foret med litt fakta. Visste du at hver innbygger i hovedstaden produserer 360 kg husholdningsavfall per år? Hjelpes, det er svimlende spør du meg! Og hvordan står det til med resirkuleringen da? Vel, mye havner der det skal. Og vi blir flinkere og flinkere til å resirkulere, men visste du at vi kun materialgjenvinner 37 % av hva vi kan i Oslo i dag? Forbedringspotensial, med andre ord. Har du noen gang tenkt at det ikke nytter? Vel, et bananskall, ene og alene, kan forflytte en bil hele 96 meter! Og husk for all del dobbel knute på alle posene, både de til matavfall, de til plast, og de vanlige!

Jeg skal ikke avsløre alle de spennende fakta som Linda og Christin bød på. Det blir liksom litt som å fortelle slutten på en film andre ikke har sett.

Snart forlater vi leiren for å dra på safari og oppleve «the real thing». Det er lett å la seg rive med når man er en entusiastisk person. Jeg føler meg som en unge, som har fått lov til å være med på noe ikke alle andre får lov til. Vi får vester og hjelmer, og legger i vei.

Første stopp er «Avfallsbunkeren». Den er massiv og jobber konstant, 24/7. 35 meter lang, 15 meter dyp, 8000 m3. Jeg føler meg liten, idet grabben svinger mot oss. Den har en kapasitet på å løfte 4 tonn med avfall. Det er et lastebillass. Fascinasjonen er stor, jeg knipser i vei. 2000 tonn søppel ligger konstant her og venter på sin ferd inn i forbrenningsovnen som holder 1000 graders varme. Bortsett fra noe god gammeldags søppelbil-lukt, så kunne jeg stått der hele dagen. Men vi skulle videre.

Foto: Miriam Andrea Jøms

Om du trodde avfallet ditt hadde vært på sitt livs eventyr på vei hjem til deg fra butikken, så tok du feil. Vi passerer en lang sjakt, med metallplanker, som rister posene fra hverandre. De kan tross alt ikke ligge i en haug om de skal bli skikkelig sortert!

Brått får jeg assossiasjoner til en julenissefabrikk. Det skjer 120 ting på en gang når vi kommer inn i selve avfallsanlegget. Avfallsposer på vei til forskjellige destinasjoner. De passerer hverandre på kryss og tvers. Det er utrolig fascinerende. Med en ansatt foran og en bak, føler jeg meg godt ivaretatt i det enorme lokalet.

Opp et par trapper og vi får kikke inn i «Forsorteringstrinnet». Denne gigantiske maskinen forsorterer avfallet mekanisk. For store gjenstander sklir rett av og videre til avfallsbunkeren for forbrenning. Det samme skjer med poser som revner eller åpner seg. Ergo alltid dobbelknute, folkens! De posene som er «innafor» faller ned på neste bånd, som tar de til det optiske sorteringsanlegget.

Foto: Miriam Andrea Jøms

Det hele er kjempegøy. Det er ikke bare jeg som er V.I.P her, det er jammen de grønne og blå posene også! Etter diverse runder på anlegget, kommer det nå en og en pose i rasene fart på båndet for optisk utsortering. Det vil si at optiske lesere er stilt inn på blå og grønne fargekoder. Dette er trolig verdens største! De grønne posene blir slått ut av mekaniske armer når de passerer de to første leserne. Den neste leseren reagerer på de blå posene og slår de ut til siden i en rasende fart, så de havner på rett bånd for videre resirkulering. Den siste leseren slår ut både de grønne og blå posene, som på mystisk vis enda ikke skulle være slått ut. Lesernøyaktigheten er på hele 98%.

Matavfallet blir til biogass og biogjødsel her i Norge, og plasten sendes til Tyskland for resirkulering. 80% av plastavfallet sendes med godstog, slik at miljøregnskapet fortsatt er positivt! Vi tar en titt på restavfallet etter at det er forbrent, det er stort sett bare aske igjen. Ute begynner vårsolen å senke seg. Vi passerer et stort banner på vei tilbake, som takker for at vi kildesorterer.

Foto: Miriam Andrea Jøms

Før vi forlater Haraldrud får vi se at avfall også kan brukes til kunst, og hver og en av oss får et fint handlenett fra LOOP. Det er fylt med informasjon om hva man kan gjøre med avfall som batterier, lyspærer og hårsprayflasker, for dette skal nemlig ikke i noen av posene som ender opp på Haraldrud! Hvor skal det da? Vel, ta en titt på LOOP sine hjemmesider, den som leter, skal finne svar!

Miriam Andrea Jøms

Diskuter denne saken

Hvor mye kaster du?

Illustrasjon av tre kaniner som sitter på en fugl som er festet med ballonger.

Illustrasjon: Rabbits in Flying Hot Air Ballon av ChasingtheCrayon

I morges var jeg invitert til et frokostmøte i regi av Loop – en stiftelse som arbeider for økt gjenvinning og kildesortering. Temaet for dagens møte var avfallsminimering. I den forbindelse syntes de det ville være spennende å høre om prosjekt Stop shop, som i høyeste grad har ført til mindre avfall.

Først noen historiske fakta:
Søppelbergene har vokst til uhyrlige størrelser de siste tiårene.

  • I 1950 kastet hver nordmann 25 kilo avfall.
  • I 1992 hadde mengden avfall økt til 237 kilo per person. Det tilsvarer nær en tidobling i løpet av 40 år.
  • I 2012 etterlot vi oss rekordstore søppelberg, da hver nordmann kvittet seg med 430 kilo hver.

I tillegg kan det nevnes at vi kaster en fjerdedel av all maten vi kjøper. Det tilsvarer 50 kilo per person!

Fra hygienisk problem til gjenvinning
Thomas Hylland Eriksen har skrevet en bok om temaet, «Søppel. Avfall i en verden av bivirkninger» (Aschehoug, 2012). I boken setter han avfallshistorien i perspektiv ved å dele avfallshåndtering gjennom tidene inn i tre bolker. Han sier at vi, i løpet av de siste tiårene har gått inn i en ny fase i søppelhåndteringen:

«Fra å være et hygienisk problem (fase I) og et hygienisk og plassmessig problem (fase II), har søppel omsider blitt definert som et miljøproblem. Vi har innsett at ressursene på kloden er begrensede, og at vi risikerer å etterlate oss en klode som ligner en gigantisk søppelfylling hvis vi ikke treffer mottiltak. Dermed har vi fått hele den viften av debatter som preger renovasjonsbransjen i dag: kildesortering, resirkulering, sortering av spesialavfall, kompostering, kildereduksjon og så videre. Målet er oppnådd først når nesten all søppel vender tilbake der den hører hjemme, altså enten i naturen eller i økonomisk verdiskapning.»

Søppel – eller avfall som det heter på bransjespråket – kan altså være en ressurs, som kan gjenbrukes, gjenvinnes og gi opphav til noe nytt. Selv om avfall ikke lenger er et utelukkende onde, produserer vi fortsatt alt for mye av det. Spørsmålet er hva hva hver og en av oss kan gjøre for å redusere søppelbergene. Hvor mye avfall etterlater du deg? Og hva kan du gjøre for å minimere avfallet ditt?

Blogginnlegget er hentet fra Irina Lee sin blogg.
Boken hennes kan du bestille her.

1 kommentar

Harry trenger vannkoker

Illustrasjon: Tea for Two av blockpartyprints

Ting man ikke bruker lenger har en lei tendens til å hope seg opp og lage uorden i heimen. Hos meg, nærmere bestemt en vannkoker, et gammelt strykejern og en spot-lampe. Alt virker, derfor hadde jeg liten lyst til å bare kaste tingene. Men, hvem vil vel ha mine brukte ting som jeg vil bli kvitt? Flere enn man skulle tro, skulle det vise seg.

I følge Elina Willert, produktsjef for finn-torget, får de inn mellom 20 000 og 30 000 gi bort-annonser i måneden. Rundt halvparten av annonsene er møbler. Elina forteller at det er svært kort omsetningstid på gi bort-annonsene. Det koster heller ingenting å legge ut ting som gis bort gratis.

Klokka halv elleve om kvelden la jeg alt ut på finn-torget under “gi bort”. I løpet av 20 minutter hadde jeg fått fem henvendelser på sms. Men det sluttet ikke der. Neste morgen hadde jeg fått ytterligere 11 meldinger, og i løpet av neste dag talte jeg 21 eposter i innboksen. Her var det bare å belønne førstemann til mølla.

En av de første som tok kontakt var Harry. Han ville gjerne ha vannkokeren min sa han, og kunne hente den neste dag.

Og Harry kom, så, og fikk med seg vannkokeren. Han kunne fortelle at han kom fra Nigeria, hadde studert i Polen, og var nå kommet til Norge for å jobbe. Genialt, syns Harry, at han kunne få tak i det meste av det han trengte for å etablere seg et nytt sted – på nett. Og attpåtil helt gratis! Jeg var like fornøyd over å ha kvittet meg med vannkokeren, og samtidig ha gitt bort noe som kom noen til nytte.

Litt senere på kvelden kom et par for å hente strykejernet. To kvelder senere kom en dame kjørende fra Tønsberg til Oslo for å hente spoten.

På underholdningsprogrammet Lindmo for noen lørdagskvelder siden, var det et innslag fra Haraldrud gjenbruksstasjon i Oslo. Folk kaster helt fine ting rett i konteineren. Brukte møbler, til og med ting som ikke er pakket ut av emballasjen. Det gjør meg rett og slett kvalm. Kvalm av vårt overforbruk, og av vår tilsynelatende likegyldighet over å ha alt vi trenger og mere til. Hvor mange julegaver vil ende opp slik på nyåret?

Ved å gi bort tingene vil de fortsette å ha en verdi for andre, samtidig som det kanskje kan gi deg litt bedre samvittighet når du kjøper nytt.

3 kommentarer

En klode i endring


Illustrasjon: Earth Calling av tubidu

Har du ennå ikke blitt «skremt» av hva som venter oss av klimaendringer i fremtiden? Da kunne du fått deg en vekker i Lærernes Hus i Oslo nylig. Utdanningsforbundet inviterte, i samarbeid med Miljøverndepartementet, til seminaret «En klode i endring».

Foredraget fra Kikki Kleiven, førsteamanuensis ved Institutt for Geovitenskap viste oss at vi globalt sett er på vei mot en stadig varmere tilværelse. Hva som er jordens naturlige prosess og hva som er menneskeskapt CO2 i disse endringene er vanskelig å si, men det antas at det ligger på 50/50. Dette samsvarer med den nyeste rapporten fra FNs klimapanel som viser at minst halvparten av den globale oppvarmingen med «ekstremt stor sannsynlighet» skyldes menneskenes klimagassutslipp. Det vil si at vi har en viktig jobb å gjøre med tanke på å redusere klimautslippene.

Det blir både våtere, varmere og tørrere på planeten vår fremover. Vi kommer til å få mellom 3-11 graders økning i varme på jorden rundt år 2050 dersom vi ikke foretar oss noe. Verdens kornkamre blir utsatt, og bøndene i Amerika fortviler allerede over ødelagte avlinger. I løpet av de neste førti årene er det forventet at avlingene av hvete, ris, soya og mais vi falle ytterligere 20 prosent i tropiske og subtropiske områder, grunnet temperaturøkning alene. CO2 økningen fører også til forsuring av verdenshavene.

Så, her sitter jeg, da. Litt blek om nebbet og tenker: -Hva kan vi som enkeltpersoner gjøre med dette? Vi kan jo ikke redde verden alene.

Når Gunhild A. Stordalen, som siste foredragsholder, snakker om «GreeNudge. Vinn-vinn mens vi venter» og viser sin første slide «Vi har 25 år på oss», da blir jeg ikke mindre bekymret. Hun snakker om nudging, et begrep innen adferdspsykologien som viser til det å gi et lite, vennlig dytt i riktig retning. Bruk av nudging i klimakampen er noe nytt. Vi som forbrukere kan nemlig gjøre mye.

-Handlingsendring gir holdningsendring, sier hun, og på de tre storskjermene lyser bildet av matavfall opp. Gunhild minner oss på at hver av oss kaster rundt 50 kg brukbar mat i året. Og DA er jeg med! Metanutslipp er problemet! Bare verdens kjøttproduksjon alene står for 15 prosent av utslippene. Bli flexitarianer! Redusér inntaket av rødt kjøtt, og spis heller mer grønnsaker, fisk, fjærkre og frukt, er budskapet.

Endret forbrukeradferd kan nemlig kutte inntil 10 prosent av verdens utslipp, mener fru Stordalen. Godt å høre.

Og mens vi klapper inn en av vinnerne av Utdanningsforbundets klimapris; Klukhagan barnehage fra Hamar tenker jeg at -Ja, vi har en klode i endring. Vi har en kommende generasjon som har fått kildesortering inn under huden og som fôres med naturkunnskap fra tidlig morgen. Det er håp. Så er det opp til oss hva vi kan gjøre av vinn-vinn mens vi venter.

Aktuelle lenker
Barnehage i Hamar vant miljøpris
GreeNudge
Varmere i Sør-Europa, våtere i Nord-Europa
Klima i Arktis

Diskuter denne saken

Avfallsinntrykk fra Warszawa

Illustrasjon: Reindeer av Laselle

I slutten av oktober dro ansatte fra ROAF (Romerike avfallsforedling) til Warszawa for å lære om hvordan byen løser sin avfallsproblematikk. Turen satte norsk avfallshåndtering i perspektiv.

Warszawa er en by med ca. 1,7 millioner innbyggere. Det har frem til nylig vært frivillig hvilket renovasjonsselskap man ønsker å benytte. Det eneste kriteriet for å samle inn avfall, er at man har en lastebil. I en blokk kan det faktisk være forskjellige innsamlere i samme oppgang. Renovasjonsgebyret er relativt høyt; ca. 200 NOK i måneden i gjennomsnitt. Og når en månedslønn ligger på mellom 3000 – 3500 NOK går en stor andel bare til renovasjonsgebyret.

Omtrent 90 prosent av alt avfallet i byen havner på deponiet. Deponiet er 65 meter høyt og blir betegnet som det høyeste “fjellet” i Warszawa. Til vinteren har de lokale politikerne vedtatt at det skal anlegges skibakke med skitrekk her. At det sjelden ligger snø i Warszawa om vinteren er ikke så viktig. Vår guide fortalte at dette dessverre er slik politikerne ofte jobber. Ikke alt er like gjennomtenkt.

Vi besøkte også et typisk BMT-anlegg (Bio Mechanical Treatment), det vil si et komposteringsanlegg. Anlegget sorterer i hovedsak ut tre fraksjoner. En del av husholdningsavfallet blir kompostert, og legges deretter som fyllmasse på siden av deponiet. Den andre delen blir lagt som fyllmasse direkte, og den tredje delen brukes som overdekke på deponiet. Metallet blir sortert ut med magnet og går ikke på deponiet, men til gjenvinning.

Det jeg sitter igjen med av tanker etter denne turen er først og fremst at EUs krav om 40 prosent materialgjenvinning innen 2014 vil bli vanskelig å gjennomføre i Warszawa med det politiske regimet de har der. Politikerne er redde for å gjøre noe nytt – eller for å gjøre noe i det hele tatt. De er rett og slett redde for at det de måtte gjøre av nye vedtak ikke vil føre til gjenvalg.

Det var godt å komme tilbake til Norge hvor vi faktisk har kildesortering i kjøkkenbenken, politikere som tenker miljø og et velfungerende demokrati.

Diskuter denne saken

Velg oss, bruk oss!


Illustrasjon: I read av Parada Creations

Høsten er her! Det betyr litt kaldere morgener, litt kjøligere kvelder og skolestart! Elevene er nå godt i gang med nytt skoleår. Etter en lang og fin sommer i store deler av landet, er det hverdagen som venter.

I det siste har jeg fulgt nøye med på bestillingene på miljøskole.no. Det er der lærerne kan gå inn og bestille materiell fra LOOP Miljøskole.

Vi i LOOP Miljøskole er selvfølgelig veldig opptatt av at undervisningsmateriellet vårt skal bli brukt. For tiden jobber vi med å stake ut veien videre. Hva er det vi vil? Jo, vi ønsker å nå flest mulig. Vi ønsker at barn og unge skal bli racere på kildesortering og gjenvinning. Vi ønsker at lærerne skal vite om oss. For å klare det, må vi være synlige i en travel lærers hverdag. Vi ønsker at elevene skal like det vi lager og vi ønsker at materiellet vårt utvikles i takt med barnas digitale hverdag.

Denne høsten har vi lansert to store nyvinninger; et Albert Åberg-hefte for barnehager og småtrinnet og Avfallspyramiden for barnetrinnet. Dette er to produkter vi er kjempestolte av. Det tar på å jobbe frem to såpass store prosjekter, men den virkelige jobben begynner nå! Vi må ses, vi må snakkes om og vi må brukes!

Med dette i bakhodet sitter jeg og stirrer på bestillingene som tikker inn… Og jeg blir glad! Jeg ser at vi blir brukt, jeg ser at skoler og barnehager over hele landet bestiller materiell fra LOOP Miljøskole i hopetall! Jeg ser at det i dag er bestilt 244 Albert Åberg-hefter, 100 “Fuglen som forsvant”-hefter, åtte lærerveiledninger, seks kortstokker, ti kildesorteringsplakater, 55 “Dina og Jim”-hefter og 61 hefter som forteller historien om Kaia og Karim. Og alt dette før lunsj!

Det er dette som er viktig; at vi blir brukt! Fancy opplegg som ingen bruker har ingen verdi.

Fremover vil dette være vårt fokus! Vi skal lage så gode undervisningsopplegg at lærerne umiddelbart lander på LOOP Miljøskole når de skal tenke ut finurlige opplegg for å lære elevene sine om miljø, klima, kildesortering og gjenvinning. Når de i starten av skoleåret sitter med planene som viser alt de skal gjennom, skal de være klar over at LOOP Miljøskole kan forenkle hverdagen deres og at vi tilbyr morsomme opplegg som gir undervisningen et løft!

Ha en fortreffelig høst!

Diskuter denne saken

Ren plastemballasje – ja takk!


Illustrasjon: Ginkgo Leaf av The Pairabirds

Jeg står til knes i plastposer og annen plastemballasje sammen med fire karer, og leter etter ting som ikke passer inn. Det er varmt, og det er langt til kontorpulten min i Karenslyst allé. Jeg har fått lov til å være med Grønt Punkt på kvalitetskontroll av plastemballasjen.

Hver dag jobber jeg med informasjon om kildesortering og gjenvinning. Men avfallet som jeg snakker om hver dag, har jeg sjelden nærhet til – med mindre det er i min egen kjøkkenbenk. På årets Avfallskonferanse sitter jeg i salen og hører Helge Mobråthen, kvalitetssjef i Grønt Punkt, fortelle om kvaliteten på plast som kildesorteres fra norske husholdninger. Etterpå sender jeg han en epost og spør om jeg får lov til å være med på neste kvalitetskontroll. Og det får jeg.

På Ragn-Sells sitt anlegg utenfor Gardermoen tar de imot plastemballasje fra flere renovasjonsselskaper. Her blir plasten grovsortert og presset sammen i store baller. Disse sendes videre til Sverige eller Tyskland for gjenvinning. Vi skal sjekke plastleveranser fra to selskaper som samler inn plast fra husholdninger på Østlandet.

For at plasten skal være av god kvalitet, må den inneholde mindre enn 5 prosent forurensninger, forteller Helge. Dersom andelen forurensninger er mellom 5 og 10 prosent skal det gjennomføres forbedringstiltak. Over 10 prosent forurensninger kan i verste fall føre til stans i videre leveranser, eller så får renovasjonsselskapet trekk i oppgjøret fra Grønt Punkt.

Jeg får utlevert en hvit papirdress og hansker. Det kommer godt med når vi skal sortere oss igjennom 750 kg hardpressa plastemballasje.

Vi går metodisk til verks. Alt som er plastemballasje går i én haug, diverse annet i en annen. Til slutt går vi igjennom diverse-haugen og sorterer ut:

- skitten plast
- annen gjenvinnbar plast
- faremerket plastemballasje
- ee-avfall/farlig avfall
- annen ugjenvinnbar plast

Alt veies. Av 751,5 kg er 97 kg uegnet for gjenvinning. Plastballen inneholder 12,9 prosent forurensninger, noe som medfører trekk i oppgjøret fra Grønt Punkt.

I mitt hode er den plasten som kildesorteres relativt ren og pen. Det viser seg at jeg må justere min virkelighetsoppfatning. De aller fleste er selvfølgelig flinke. Men jeg skjønner ikke hvorfor en kaster ting i plasten som opplagt ikke hører hjemme der. En redningsvest, et fleecepledd fullt av kattehår, kosteskaft, leker; dette er bare noen få eksempler. Men det verste vi finner er emballasje tilgriset av matrester. En pose med nespresso-kapsler stinker død og fordervelse. Kaffen har begynt å råtne.

Hele jobben tar omlag 3 timer. Vi rekker så vidt en burger, før vi skal i gang med neste revisjon. Jeg er allerede temmelig sliten. Det er ikke så gøy å grave i plastavfall. Helge forteller at han gjennomførte 64 slike revisjoner i 2012. For meg er det nok med én.

Avfallbransjen er en bransje med stort spenn, det er mange ulike roller som skal fylles for at arbeidet med å gjenvinne avfallet vårt skal gå ihop. Informasjon, innsamling, tekniske løsninger og kvalitetssystem i alle ledd; vi er helt avhengige av hverandres innsats. Felles for oss alle er at vi er med på å legge grunnlaget for at jobben skal gå så lett som mulig; i vår egen kjøkkenbenk.

Se også http://www.nrk.no/ostafjells/telemark/plastavfallet-stinker-1.11126474
(forøvrig ikke samme selskap som vi kontrollerte)

Diskuter denne saken

Kildesortering – kan det bli fint?

I april arrangerte sortere.no og Norske interiørblogger en konkurranse om fine kildesorteringsløsninger. Bloggerne ble utfordret til å vise frem hvordan de kildesorterer hjemme. Vinneren fikk ros for å kombinere en estetisk vakker løsning med praktiske hensyn.

Hege Magreth Åbelvold har bloggen “Sans for sånt” hvor hun deler ting som hun har sans for, det være seg interiør, design eller foto. Og det var nettopp hennes elegante kildesorteringsløsning som ble stemt fram som vinneren i konkurransen. Her er hennes vinnerbilder!

Foto: Hege Magreth Åbelvold / Sans for sånt

Foto: Hege Magreth Åbelvold / Sans for sånt

Foto: Hege Magreth Åbelvold / Sans for sånt

Foto: Hege Magreth Åbelvold / Sans for sånt

Foto: Hege Magreth Åbelvold / Sans for sånt

Diskuter denne saken

Informasjon til folket

Illustrasjon: Collaboration av Justine Beckett

Sortere.no lanserer i disse dager en ny søkeboksintegrasjon som kan benyttes på egne nettsider – helt gratis. Målet for sortere har hele tiden vært å spre informasjon om kildesortering og gjenvinning til folk, der folk er – og ikke tro at alle selv finner veien til nettsiden. Sortere.no skal gjøre informasjonen tilgjengelig.

Databasen til sortere er faktisk helt unik i sitt slag. Løsningen er et gedigent spleiselag mellom returselskaper, Avfall Norge, bransjeforeninger, interkommunale avfallsselskaper og enkeltstående kommuner. Det er også disse som bidrar til at informasjonen blir oppdatert og publisert ut til folket.

Databasen, som har nærmere 200 administratorer, inneholder flere tusen søkeord, samt produkt- og avfallsstypeinformasjon. En nasjonal database, som også inkluderer lokal informasjon om kommunenes egne ordninger.

Denne samlingen av informasjon er nå tilgjengelig for nett-, kart-, og app-aktører. Som Osloborger bruker jeg Renovasjonsetatens app “Kildesortering i Oslo” dersom det er noe jeg lurer på. Informasjonen er både renovasjonsetatens egen og informasjon hentet fra sortere. Er jeg på ferie et annet sted i landet, kan det være jeg er inne på helt andre nettsider enn de jeg besøker daglig, og det er her vi også skal spre informasjonen.

I tillegg til renovasjonselskapenes egne løsninger har andre aktører et ønske om å bidra til bevisshet rundt kildesortering og gjenvinning. Da sørlandsliv.no lanserte nettstedet om bo- og arbeidsmarkedet på Sørlandet, kontaktet de sortere for å få tilgang til å vise innbyggerne i Sørlandskommunene hvor returpunkter og gjenvinningstasjonene er plassert.

Daglig registreres det rundt 2000 søk i databasen. Søkene kommer fra mer enn 60 nettsteder, app-er og lignende. Hvis en bruker hos for eksempel finn.no oppdager en feil i informasjonen, meldes det direkte til sortere.no og blir rettet opp i databasen. Vi ser at folket er engasjerte og flinke til å melde fra, når løsningen er tilrettelagt for det.

Sortere.no forventer stor pågang av aktører som vil integrere eller vise informasjon fra databasen i sine løsninger. Derfor er det utviklet tre versjoner for uthenting av informasjonen:

  • Sortere MINI: Søkeboks som tar deg videre til sortere.no. Gratis å integrere.
  • Sortere PLUSS: Full integrasjon av sortere.no på eget nettsted.
  • Sortere API: Tjeneste som henter ut informasjon fra databasen.

Kjenner du til nettsteder eller andre aktører som kan ha nytte av informasjonen, så tips oss gjerne om det. Les mer om integrasjon av sortere.

Sortere er nå klar for neste steg, kildesortering for NÆRINGSLIVET, hvem blir med?

Diskuter denne saken

Avfall – det er våre råvarer det!

Illustrasjon: Potential av Aimee Sicuro

Forleden kveld var jeg med på et fisk- og skalldyrkurs på Kulinarisk Akademi i Oslo. Kurset blir holdt av noen utrolig dyktige kokker, og jeg hadde både en lærerik og hyggelig kveld.

Men, da jeg fikk en epost fra kursarrangørene hvor de spurte om tilbakemelding på kurset, var det noe annet enn maten jeg hadde lyst til å ta opp. Nemlig kildesorteringen.

Eller, mangelen på kildesortering. I hvert fall på kveldstid. For, som en av kokkene så treffende sa det: “Kildesortering, det er bare på dagtid det!”

Og her gikk alt i den samme søplebøtta. Fiskerester, tomme kamskjell, papir, plastbokser. Alt. Jeg ble rett og slett lettere sjokkert over at et profesjonelt kjøkken ikke engang sorterer ut matavfallet sitt. Det kan da umulig innebære så veldig mye ekstraarbeid?

Jeg kom til å tenke på at for kokker, er førsteklasses råvarer utrolig viktige for at sluttresultatet skal bli bra. Ingen blander vel belugakaviar med Mills kaviar, eller en entrecôte med røkt kjøttpølse. Sånn er det med avfallet også. Avfall, i rene fraksjoner, er avfallsbransjens råvarer det! Når en blander alt sammen, blir det ikke mye verdi igjen.

Mye av det bransjen har snakket om de siste årene dreier seg om at avfallet er ressurser, at det vi kildesorterer kan bli til noe nytt. Og jeg tror at det nytter. Men, det tar tid. Og hva skal til for at det skal bli relevant og viktig for flere?

Jeg tror at svaret er todelt. Kunnskap, kombinert med gode løsninger som fungerer i praksis. Og kokkene på kulinarisk akademi? De får fått tilbud om et kurs i kildesortering og gjenvinning. Tar de utfordringen?

Diskuter denne saken

En bratt læringskurve

Kunne jeg nok om LOOP da jeg leste stillingsutlysningen som prosjektleder i LOOP Miljøskole? Nei! Kunne jeg nok om miljø? Tja, noe har man jo fått med seg gjennom årene! Kunne jeg nok om skole? Ja, etter mange år bak kateteret så mener jeg det. I juni fikk jeg jobben, i august begynte jeg. Prøvetiden på seks måneder nærmer seg slutten. Her kommer oppsummeringen så langt.

Det å begynne i Retursamarbeidet LOOP har betydd en bratt læringskurve. Det å bli kjent med bransjen, med folkene og med hvordan systemet fungerer har vært en skole i seg selv. Det tar tid å komme inn i tankegangen og hvordan ting fungerer. Kunne jeg integrere min pedagogiske kunnskap og praksis i jobben som prosjektleder for LOOP Miljøskole på en måte som styrker det allerede eksisterende materiell? Kunne jeg bruke min erfaring i utviklingen av nye prosjekter?

Svaret på de to siste spørsmålene er definitivt «ja». Jeg har fått lov til å prøve og feile meg frem til min nåværende måte å jobbe på.

Hva er viktig i en læringsprosess når man er nyansatt? Jo, det har jeg lyst til å si litt om. Jeg har erfart at det å besøke sorterings- og gjenvinningsanleggene er flott, og at det å få være med på undervisning av en fjerdeklasse i en skolestue er en nyttig erfaring. Vi bruker så mye tid foran pc-en, med å planlegge, svare på epost og i møter.

På Norsk Glass- og metallgjenvinnings anlegg på Onsøy i Fredrikstad fikk jeg se en prosess som er avhengig av at folk styrer systemene. Herlig bråkete, og rullebånd med bokser og glass i alle varianter. Et imponerende sorteringssystem som skiller ut glass og “spytter” boksene i en annen retning. Folk som manuelt sjekker at ting går riktig for seg. Det er kaldt et sted, varmt et annet. Ny sortering, kvalitetssikring, nytt transportbånd, inn i stor “bakerovn” og ut som ferdig produkt. Slike prosesser kan man ikke bare lese om, man må se dem. Kjenne lufta, høre duringen, kjenne at kantinebordet dirrer og se hvordan prosessen er.

Erfaringer i denne bransjen kan gjøres på mange plan. Ett av dem er definitivt å komme seg ut og treffe folk. Dette vil jeg også overføre til mitt arbeid med LOOP Miljøskole. Dra ut og besøke skolene, ta en tur til avfallsselskapene for å se hvordan de bruker vårt undervisningsmateriell til å opplyse den oppvoksende slekt. Det er dette som gjør at vi kan bli bedre på det vi driver med – det å se hvordan praksis er der ute. Det kan være på glass- og metallanlegget på Onsøy, det kan være hos Renor i Brevik og det kan være i skolestua til RoAF!

Jeg gleder meg til å jobbe videre med materiellet vårt, samt presentere et par-tre nye prosjekter for dere i løpet av året som kommer.

Jeg dukker opp et sted nær deg før du aner. Først og fremst for å lære mer!

Diskuter denne saken

Urban mining: Verdifulle ressurser i nabolaget

Illustrasjon: Archval Cityscape av Ursula Barton

For at touch-skjermen på lesebrettet og app-en på mobiltelefonen skal virke, trengs metaller som europium og terbium. Europa bruker 20 prosent av jordens metaller og mineraler, men produserer bare tre prosent selv, resten importeres. Urban mining handler om å hente ut disse ressursene fra EE-avfall, bygningsavfall og avfallsdeponier. Slagordet “avfall som ressurs” får dermed en helt ny mening.

Menneskeskapte mineralressurser i den såkalte antroposfæren (den menneskelige sfære) inneholder verdifulle mineraler som vi er helt avhengige av i produksjon av blant annet elektronikk. Vi er kjent med at mobiler, PC-er og TV-er kan inneholde edelmetallene gull, sølv og kopper. Vi er kanskje ikke like klar over at de også trenger vanskelig tilgjengelige metaller som indium, gallium, tantal og sjeldne jordarter for å fungere. Urban mining handler altså om å hente ut disse ressursene fra blant annet EE-avfall, bygningsavfall, avfallsdeponier, askedeponier og gamle gruvedeponier.

Europa produserer bare tre prosent av jordens metaller og mineraler selv. Som naturlige råvarer finnes de sjeldne jordmetallene stort sett bare i andre verdensdeler, blant annet i Afrika og Asia. Uttak av metallene innebærer en rekke politiske og miljømessige utfordringer. Gruvedrift er i mange land en høyrisiko for arbeiderne, og gruver med sjeldne jordmetaller inneholder ofte radioaktive masser. Europa og Norge kan dermed lett komme i en situasjon hvor metaller vi trenger i produksjonsindustri rett og slett er utilgjengelige. Samtidig blir summen av metallene som er tilgjengelig i antroposfæren stadig høyere ettersom nye produkter selges, brukes og kastes. Dermed oppstår interessen for urban mining.

Gjenvinning får en ny dimensjon når man skal hente ut metaller i svært små mengder. Det trengs ny teknologi og kunnskap når man skal gjenvinne disse komponentene. Design for gjenvinning får en helt ny betydning, og det samme gjør planlegging for gjenvinning. Man må rett og slett designe sorteringsprosessen med tanke på de stoffene man skal hente ut.

Vi trenger et bredt samarbeid i bransjen og utvikling av ny kompetanse for å hente ut de verdifulle råstoffene samtidig som vi tar hånd om miljøgiftene på en forsvarlig måte. For å lykkes må vi evne å kombinere kunnskap om konvensjonell gjenvinning, miljøteknologi og generell kunnskap fra metallurgisk og kjemisk industri. Her kan gjenvinningsindustrien spille en viktig rolle!

Takk til Bård Bergfald, Elretur, NGU, Bellona og Sintef som har vært kilder og inspirasjon.

Diskuter denne saken

Fra tanke til teater: om dumme skurker, følelser og nye bukser

Illustrasjon av Elly MacKay

For noen år siden laget vi et lite teater- og sanginnslag på Avfallskonferansen i Fredrikstad. Dette resulterte blant annet i sangen ”Det er lov å bruke hue” som senere er trykket opp i flere tusen eksemplarer og spredd til skoler over hele Norge. Så dukket spørsmålet opp: Kunne vi lage en teaterforestilling rundt det samme temaet? Kan teater trigge publikum til bedre vaner? -Ja, mente vi i Kulturværste.

Sammen med LOOP Miljøskole startet vi prosessen. Vi ble raskt interessert i avfallspyramiden. Ombruk og materialgjenvinning er viktig. Men dette henger igjen tydelig sammen med hvordan vi kan oppnå avfallsreduksjon gjennom endret forbruksmønster. Og så handler det til syvende og sist om hvilken rolle ”lille jeg” spiller i den store sammenhengen. Hvordan kunne vi formidle dette best mulig til de unge aktørene og deres publikum?

Vi har tidligere laget flere teaterforestillinger som fokuserer på atferds- og holdningsendringer. Det viktigste, slik vi ser det, er å ikke fordumme publikum. Lager man en forestilling hvor hovedpersonen gjør ETT dårlig valg og så havner i uløkka, vil publikum vanskelig kunne identifisere seg med hovedpersonen. ”Ja, vi ser at han gjorde et dårlig valg her, men dette ville aldri ha hendt med meg”, er det fort gjort å tenke da. Og da er det ikke sikkert vi oppnår ytterligere refleksjon og atferdsendring hos målgruppen.

Vi i Kulturværste har arbeidet med familieteater i snart tredve år og har erfart at paradokser er et godt virkemiddel for å oppnå oppmerksomhet hos publikum. Sammen med LOOP Miljøskole bestemte vi oss for å legge forestillingens univers til et sted hvor forbrukermønstret hadde løpt helt løpsk. Vi møter familien Konsum som henter alle sine forbrukervarer fra et tre på kjøkkenet. Her plukker de mat, klær og elektroniske produkter uten å tenke på hvor artiklene kommer fra eller hvor de havner når de kastes. Den dagen treet slutter å virke, starter ”kunnskapsreisen” for våre tre hovedpersoner; trillingene Ville, Bille og Trille.

Når det gjelder alle typer ”pedagogiske” teaterforestillinger tenker vi at det er viktig å ha med hvileputer og humorelementer i forestillingen så ikke budskapet blir overtydelig. Derfor har vi lagt inn litt karikerte foreldre, noen erkedumme skurker og humoristiske situasjoner som løser opp spenningen underveis. Like viktig er sang og musikk som snakker til oss direkte gjennom følelser. Og i løpet av denne reisen på litt over en time, som forestillingen varer, går det til slutt bra for våre hovedrolleinnehavere. Og jaggu har de også lært litt underveis.

Og kanskje har både aktører og publikum også fått med seg noe? Dette så vi minst ett konkret eksempel på rett før urpremieren. En av de unge hovedrolleinnehaverne trengte en bukse i en annen farge. Moren sier på vanlig impuls: ”Greit, da drar vi til kjøpesenteret og finner en”. Hvorpå den unge aktøren svarte: ”Nei, det trenger vi ikke. Jeg har nok bukser i skapet hjemme!”

Og da har vi vel oppnådd nettopp det som var hensikten med Garbagiamysteriet?

Med miljøbevisst hilsen fra Kulturværste! Ved dramatiker Hans-P. Thøgersen, regissør Ole-Hermann Gudim Lundberg og komponist Svein Gundersen.

Diskuter denne saken

Lekker Mac! Riktig emballasje?

For ikke lenge siden fikk LOOP-familien et nytt, rålekkert medlem: en Mac. Den brakte med seg en god del emballasje; isopor, bølgepapp, plastemballasje og kartong. Det ser overveldende ut. Kan det virkelig være nødvendig?

En skjerm, en laptop, et keyboard og en mus genererer altså den emballasjen som ses på bildet over. Vi skal selvfølgelig kildesortere alt sammen, slik at bølgepappen blir til ny bølgepapp, og plastemballasjen dukker opp som bærepose i butikken. Men det hadde vel vært bedre om det var litt mindre av den emballasjen?

Emballasjeoptimering handler om tre ting. For det første skal den emballerte varen, i dette tilfelle vår nye Mac, beskyttes tilstrekkelig på sin vei fra produsent til kunde. Den skal fraktes med bil, tog, båt eller fly, kanskje alt sammen, skubbes på, løftes, bæres, settes ned igjen. Vår Mac har reist fra Nederland og Irland for å komme seg hit til Skøyen. Den var like hel da den kom fram (heldigvis, sukkes det).

For det andre skal emballasjen utgjøre en lavest mulig ressursbruk og miljøbelastning. Det vil for eksempel si at det skal være minst mulig av den, samtidig som det altså ikke skal gå utover sikkertheten til varen. Dette punktet er ofte det vanskeligste å vurdere for en vanlig forbruker. Det er vel ikke tvil om at det finnes mange overemballerte produkter!

Men heldigvis finnes det også eksempler på produkter hvor den totale miljøbelastningen har blitt betydelig redusert etter at produktet har fått riktig emballasje. Steinfrie druer ble tidligere solgt i løs vekt og hadde da et svinn på 10-15 prosent. Etter at man begynte å pakke druene i egnet emballasje direkte etter innhøsting er svinnet redusert til 1-2 prosent (kilde: Bama). Miljøgevinsten ved riktig emballering av matvarer kan dermed være stor.

For det tredje skal emballasjen kunne nyttiggjøres i material- og energigjenvinning når den har gjort jobben sin som emballasje. Isopor og bølgepapp skal altså kunne kildesorteres og gjenvinnes, enten til ny emballasje eller energiutnyttes til for eksempel fjernvarme. Emballasjen til vår Mac bestod av rene, enkle emballasjetyper. Rene, fordi de var lette å ta fra hverandre, uten altfor mye tape og stifter. Enkle, fordi det var emballasje vi kunne identifisere.

Mye emballasje kan altså være bra, og i dette tilfellet akkurat nok og helt riktig. Nå skal vi bære avgårde isopor, bølgepapp, plastemballasje og kartong til kildesortering og gjenvinning. Og nyte vår nye Mac med god samvittighet.

Lær mer om emballasje
Kortfilm: En verden av emballasje
Emballasjeoptimering kort fortalt

Diskuter denne saken

Mjuke fakta


Illustrasjon: Serenity by Oladesign

Kva er eigentlig vitsen tenkjer du, når du står med oppvaskkosten og vaskar eit tilgrisa yoghurtbeger. Står eg her og trur at eg gjer ein innsats for miljøet, så er det heile berre ein bløff?

Samfunnsdebatten går, med jamne mellomrom stiller ein og anna samfunnskritikar spørsmål om kvifor vi kjeldesorterer og resirkulerer avfallet vårt. Mange av oss har nok kjent på tvilen og usikkerheita rundt om dette er noko vits.

Det som er sikkert er at det har skjedd mykje med søpla vår dei siste tiåra. I ”gamle dagar” hadde folk mindre, kjøpte færre ting og hadde mykje mindre avfall. Matavfall var eit framandord. Så starta kjøpefesten og søppelberga vaks. Søppelet blei eit problem for samfunnet, som måtte løysast.

Løysinga var å brenne ( les: energigjenvinne) det avfallet som ikkje kan brukast om igjen eller som ein ikkje hadde ei ordning for å gjenvinne, og å utvikle system for å bruke resten av avfallet som råvarer i produksjonen av nye produkt. Avfallsbransjen har utvikla stadig ny teknologi som gjer at vi kan utnytte avfallet på ein betre måte.

Avfallet har blitt ein ressurs og ei ettertrakta råvare!

Det er ingen som har sagt at riktig handsaming av avfallet er løysninga på verda sitt klimaproblem. Ordningane som er utvikla har gitt ei løysning på det faktum at vi var i ferd med å drukne i søppel. At det har ei positiv effekt for klimaet er ein bonus som vi tek med oss, og som gjer oss til kvardagsheltar når vi tek det ekstra bryet det er å vaske syltetøyglaset eller mjølkekartongane.

At nokon, til og med ein vestlending som burde vite betre berre ved å sjå ut vindauget, gir avfallsbransjen skylda, og påstår at viss eg sorterer søpla mi så må nokon fleire fyre med olje. Då må eg smile!

Saman tek vi vare på ressursane!

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på nettsidene til Søre Sunnmøre Reinhaldsverk den 6. september 2012, og er gjengitt her med forfatterens tillatelse.

Diskuter denne saken

Fra kjøkkenbenken til industrien

Illustrasjon: Tree Blossoms Art by Papermoth

I dag regnet jeg ut at jeg har jobbet med avfall og avfallspolitikk i 25 år, nesten hele mitt yrkesaktive liv! På de årene har avfallshåndteringen i Norge gått gjennom en rivende utvikling som det har vært spennende å følge.

På 80-tallet, før SSB begynte med sin avfallstatistikk, representerte avfall et miljøproblem som måtte løses. Det er nok å nevne sigevann fra deponier, miljøgifter på avveie, helseskadelig utslipp fra forbrenningsanlegg. Nå er disse problemene løst, og vi ser på avfall som en ressurs som kan utnyttes i ny produksjon. Avfall har blitt en global, ettertraktet handelsvare. Denne utviklingen er også muliggjort gjennom arbeidet som har pågått i disse årene: Å få avfallet vekk fra deponiene og over til mer materialgjenvinning.

Samtidig er løsningene for utnyttelse av energien i restavfallet blitt stadig bedre, og vi har fått en debatt om hvordan avfallshåndteringen kan bidra til reduserte klimautslipp. Flere deponier har fått systemer for oppsamling av metangass og bruk av gassen i energiproduksjon nettopp for å unngå utslipp av klimagasser. Samtidig viser en rekke studier at kildesortering og materialgjenvinning bidrar til reduserte klimautslipp.

For meg er det likevel klart at vår viktigste oppgave er å utnytte de totale ressursene i avfallet på en best mulig måte, og at det er der vi må ha fokus fremover.

Avfall oppstår hele tiden, og siden 1995 har avfallsmengdene økt med 30 prosent. Kommunene har et ansvar for å ta hånd om husholdningsavfallet på en mest mulig miljø- og ressurseffektiv måte til enhver tid. Jeg synes det er viktig å få frem at de systemene vi har rundt om i Norge i dag er et resultat av de helhetsvurderingene man har gjort av lokale forhold, miljø og økonomi. Når tilgjengelig teknologi, befolkningssammensetning og andre forhold endrer seg vil systemene måtte endres tilsvarende. Dette er en kontinuerlig prosess hvor man utvikler ulike løsninger som svar på utfordringene.

En av disse utfordringene er behovet for å utvikle teknologi som nettopp tar vare på ressursene i avfallet på en stadig bedre måte. Omvendt logistikk, som innebærer at materialene skal sendes tilbake i verdikjeden, er en stor utfordring. Vi er bare i startgropen med å utvikle teknologi som bruker materialene om igjen. For å få stadig bedre resultater må vi både motivere innbyggerne til å kildesortere og ta i bruk ny teknologi som styrker mulighetene

Håndtering av avfall fra husholdningene er et samspill mellom staten, kommunene, næringslivet og hver og en av oss. Politikere har vedtatt målsettinger, lover og forskrifter. Mye av dette ble utarbeidet for 20 år siden. Miljøvernministeren har lovet en gjennomgang i en ny stortingsmelding som kommer til våren. Den blir viktig for å utvikle avfallshåndteringen fremover. Jeg gleder meg til nye avfallsutfordringer også de neste 10 årene!

Diskuter denne saken

Forsøpling liker Avfallsmeldingens status

Illustrasjon: Facebook Propaganda by Justonescarf

Avfallsmeldingen bør på Facebook for å få venners kommentarer på statusoppdateringer. Jeg ville likt Avfallsmeldingens status om den lød: “Avfallsmeldingen gjør det endelig mulig å arbeide med forsøpling. Frivillige kan levere søppel gratis, ansvaret for opprydning er delt, og en ny finansieringsmekanisme skal opprettes for å muliggjøre holdningsskapende arbeid!”

Forsøpling is attending “Et sted nær deg”
Holdningsskapende arbeid kan være effektivt for å redusere omfanget av avfall på avveier, og dermed kostnader for kommunene. I Oslo kommune alene brukes mer enn 200 millioner kroner på å rydde opp i forsøpling (kilde: Rusken). Og som Klif påpeker (i brev 24/03/2010), mangler vi den fulle oversikten over forsøplingsproblematikken, både hva gjelder miljø, samfunnsmessige konsekvenser og økonomi. Likevel vet vi at forsøpling i stor grad kan reduseres med høflige påminnelser og holdningsskapende arbeid, og gjennom konkrete opprydningsprosjekter som Strandryddedagen og Vårryddeaksjonen.

Fristen for Avfallsmeldingen nærmer seg. Hold Norge rent håper innstendig på en avklaring som muliggjør slikt holdningsskapende arbeid. Dette krever flere nye rammevilkår.

Forsøpling commented “It wasn’t me”
Fordi det er vanskelig å kartlegge ansvarsforhold rundt forsøpling, blir problemet skjøvet omkring. I dag er det uenighet om hvem som har ansvar, eksempelvis økonomisk, for blant annet herreløst avfall, marin forsøpling, frivillige opprydningsaksjoner, samt relevant holdningsskapende og forebyggende arbeid.

Kommunalt ansvar er fordelt på flere etater, noe som gjør det vanskelig å samordne og finansiere arbeidet. Kommunens ansvar er ofte delt mellom park- og idrettsetater, vei-etat, samferdselsetat, parkeringsselskaper og renovasjonsselskaper. For å nevne noen.

Samtidig ser vi at marin forsøpling er et stort problem som rammer kommunene ulikt. Der hvor vinterstormene har herjet, er det betydelig større utgifter tilknyttet opprydding. En nasjonal finansieringsmekanisme kunne bidratt til å fordele midlene mer effektivt etter behov.

590 talking about this, but who is paying?
Forebyggende arbeid, som det drevet av Hold Norge rent, har ingen finansieringsmekanisme. Ingen betaler for gode holdninger.

De frivillige representerer en enorm bidragsyter til arbeidet med forsøpling. På Strandryddedagen 2012 deltok det over 4000 frivillige. Samtidig er kommunen egentlig pålagt å ta betaling for henting eller mottak av avfallet de har samlet inn. Dette er problematisk for kommunene, som gjerne vil belønne frivillige arbeid, men mange finner løsninger, blant annet gjennom renovasjonsavgiften.

Klif åpner for at renovasjonsavgiften kan benyttes til slike tiltak, men bidrar dette til å løse ansvarsfordelingen? Bidrar det til å muliggjøre nasjonalt holdningsskapende arbeid? Jeg frykter at dette kun vil lovligjøre eksisterende praksis, og bidra til å stenge for mer visjonære løsninger.

Forsøpling spør: En nasjonal finansieringsmekanisme som muliggjør økt innsats?
Kan en nasjonal finansieringsmekanisme bidra til …

  • å jevne ut de ulike kostnadene mellom kommunene?
  • å øke innsatsen innen forebyggende og holdningsskapende arbeid?
  • å muliggjøre aktivitet der det er engasjement og behov for opprydning?
  • å få med alle de ansvarlige og dermed unngå gratispassasjerer?

Jeg har altså en drøm om en løsning som gjør det gjennomførbart å drive forebyggende arbeid nasjonalt mot forsøpling. Forsøpling er en miljøfiende som engasjerer der folk er villig til å bidra. Derfor er det viktig at Avfallsmeldingen gjør sitt for å legge til rette for det frivillige arbeidet.

Emily Robertson likes Miljøverndepartementet’s status: “Visjonær avfallsmelding skaper begeistring. Nå blir temaet forsøpling tatt på alvor!”

 

46 kommentarer

Vi deler gjerne, men i lukkede rom

Illustrasjon: Moles Community by Petrapanfilova

Det er stor vilje i avfalls- og gjenvinningsbransjen til å være til stede på ulike sosiale plattformer, og til å kommunisere med innbyggere, kunder og samarbeidspartnere på nye måter. Men ser alle verdien av å dele ideer og erfaringer internt i bransjen? Og tør vi vise hverandre noe annet enn glansbildet?

LOOP har nylig deltatt i gjennomføringen av en storstilt, nasjonal holdningskampanje om kildesortering og gjenvinning. Arrangør var Avfall Norge, en bransjeorganisasjon for kommuner og interkommunale avfallsselskaper. Tidlig kom det opp et ønske om å bygge opp et forum hvor de lokale arrangørene kunne kommunisere, planlegge og utveksle ideer fram i mot, og i selve kampanjeperioden.

I stedet for å bygge opp et eget forum, bestemte vi at Facebook var den mest hensiktsmessige kanalen å bruke. Det krevde ingen utvikling, de fleste er vant til å bruke Facebook, og her fikk vi muligheten til å opprette et lukket forum, en gruppe man må bli invitert til for å kunne bli med.

Tilbakemelding skaper motivasjon
Å få tilbakemelding på den jobben man gjør er viktig for å skape motivasjon. Og med kampanjegruppa klarte vi å skape et rom for dette. Alle kunne vise fram hva de gjorde lokalt for en utvidet og interessert gruppe. At innsatsen man gjorde ble synliggjort på denne måten, var med på å bygge opp under engasjementet og følelsen av å gjøre noe sammen; en nasjonal kampanje.

Det deles mye, og naturlig nok vil man gjerne spre suksesshistorier og de vellykkede tiltakene. I kampanjegruppen så vi derimot at flere fortalte om tiltak som ikke var like vellykkede, og gruppen ble brukt til å spørre andre om råd og innspill. I stedet for å trykke “liker”, ble det interessant å gå inn og kommentere, følge opp andres kommentarer og – rett og slett – diskutere.

Et trygt rom
Vi har generelt sett en økende tendens til bruk av lukkede grupper på Facebook. Kanskje er det et svar på at vi søker det lokale og kjente også på nettet? Vi erfarte at kampanjegruppen på Facebook ga et tryggere rom, hvor resultatet ble mer kunnskap, nye ideer og nyttig erfaringsutveksling.

Vi deler altså gjerne, men i lukkede forum. Har andre bransjer kommet lenger når det gjelder deling? Eller er det tvert om, at vi er en bransje i tiden?

6 kommentarer

EU: Avfall er ressurser

Illustrasjon: Storytelling by Papermoth

Det blåser nye vinder på kontinentet. I Europa legges det nå store planer for avfallsforebygging, ressurseffektivitet og grønn økonomi. EU mener at økonomisk vekst må kombineres med bedre utnyttelse av ressursene. LOOP har vært på studietur til Brussel for å lære og bli inspirert.

Norsk avfallspolitikk og -praksis påvirkes blant annet gjennom rammedirektivet for avfall (Waste Framework Directive), emballasjedirektivet og kjemikalieregelverket REACH.

Et viktig anliggende i EU er å øke gjenvinningsgraden og flytte avfallshåndteringen oppover i avfallshierarkiet. Mens Norge har en samlet gjenvinningsgrad på 82 prosent (2010) ligger Europa samlet på rundt 40 prosent (EEA).I land som Bulgaria og Hellas legges fortsatt rundt 80 prosent av avfallet på deponi. En økende grad av materialgjenvinning i Europa vil ha flere positive effekter: 250 nye arbeidsplasser per 10 000 tonn avfall (se fotnote), bedre ressursutnyttelse og mindre forurensning. Bedre avfallshåndtering i hele Europa vil også virke forebyggende på marin forsøpling; mindre avfall på avveie betyr mindre avfall som havner i sjøen.

Don’t waste waste
En felles utfordring er avfallsforebygging. Alle land i EU og EØS, inkludert Norge, skal ifølge rammedirektivet for avfall ha utarbeidet planer for avfallsforebygging innen utgangen av 2013. Avfallsforebygging defineres slik i direktivet:

Forebygging er tiltak man iverksetter før et produkt, materiale eller stoff er blitt til avfall. Tiltaket skal redusere:
a) mengden avfall, inkludert ombruk av produkter og/eller forlengelse av produkters levetid
b) negative miljø- og helseeffekter som følge av genererte avfallsmengder
c) innholdet av helse- og miljøfarlige stoffer i materialer og produkter
(Waste Framework Directive)

Avfallsforebygging har med andre ord både en kvantitativ og en kvalitativ del. Et viktig prinsipp som diskuteres er det individuelle produsentansvaret, en ordning som innebærer at hver enkelt produsent har medansvar for den miljøbelastningen som deres egne produkter representerer. En slik ordning vil gi produsentene insentiver til å lage produkter med lang levetid, oppgraderings- og utbedringsmuligheter.

Både IKEA og Danone er eksponenter for denne utviklingen. Hos IKEA ses produkt og emballasje i sammenheng helt fra prosessen med et nytt produkt starter på tegnebrettet. Og næringsmiddelbedriften DANONE utvikler blant annet løsninger for at emballasjen skal bidra til å redusere matsvinn hos forbrukeren.

Grønn vekst
EU har utformet en ny Europa 2020-strategi hvor miljøhensyn skal integreres i den økonomiske politikken, og ikke minst adressere dagens ineffektive ressursbruk. Målet er en endring i retning av en mer ressurseffektiv, karbonfattig økonomi som kobler økonomisk vekst fra ressurs- og energiforbuk.

“Europe 2020 is the EU’s growth strategy for the coming decade. In a changing world, we want the EU to become a smart, sustainable and inclusive economy.“ Europe 2020 Strategy

Ressurseffektivitet blir en viktig parameter fremover innen både produksjon, forbruk og avfallshåndtering. Bakgrunnen er naturlig nok at EU-landene merker kampen om ressursene på “kroppen”. Ikke bare stigende priser, men rett og slett en manglende tilgang på nødvendige råvarer. Dermed blir ressursene i avfallet stadig mer interessante.

Ambisjonene om et grønnere og mer bærekraftig Europa er altså skyhøye. Hvordan kan Norge bidra?

Fotnote: EU har beregnet at vi ved behandling av 10 000 tonn avfall ved materialgjenvinning skaper 250 arbeidsplasser. Til sammenligning vil man ved forbrenning skape 20-40 arbeidsplasser og ved deponering 10 arbeidsplasser.

1 kommentar